Hvordan går det?


Det går ikke så bra, jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne klare å skrive noe heller. Er for redd for å avsløre stemmene. Jeg har slutta å spise, har ikke spist på to dager. Det har med stemmene og gjøre uten at jeg kan si hvorfor her. Isolerer meg mye, orker ikke kontakt med venner . Beklager!  Har lyst å være alene, men samtidig ikke alikevel.

Er mye stille, ser ikke på TV og hører ikke på musikk.

Jeg har snakket med psykolog så ta det rolig, jeg blir tatt vare på. Men det er ikke så mye og gjøre med situasjonen, jeg må bare vente.

Alt forandrer seg etterhvert.


Mye har blitt anderledes de siste årene, månedene og ikke minst ukene. Har gått fra å være passiv i mitt eget liv til aktiv. Har gjort ferdig et yogakurs. Det lærte meg veldig mye om hvordan slappe av /koble av. Samtidig være tilstede og fokusert.  Og jeg gjør ting på eget initiativ. Jeg spør om samtaler, går turer og besøker venner. Selv om alt er vanskelig, klarer jeg foreløpig og håntere det. Det betyr ikke at jeg ikke får tilbakefall, at det blir kaos og mye stemmer. Jeg føler meg ferdig med lange innleggeleser, noen korte blir det nok.

 

Jeg vil føle noe!


Jeg ønsker å føle noe, jeg er helt kald. Føler ikke smerte, ikke glede, ingenting.

Jeg føler lite kjærlighet og lite hat. Er likegjyldig ovenfor andre mennesker. Det er helt forferdelig, det er ikke sånn jeg egentlig er eller ønsker å være. Har ikke hvert sånn hele livet heller. Det er akkurat som om at følelsene har dabbet av, jeg er fanget i ett skall. Følelsene er der inni meg, men det er som jeg har et panserhjerte. Jeg tror medisiner legger et kunstig lokk på følelsene, jeg vil bli vanlig igjen!

Vet du at mine bein går ikke av seg selv, selv om jeg løper.


Ordene mine sitter så langt inne i meg nå, får ikke sagt hva som foregår på innsiden. Derfor skriver jeg for å prøve å uttrykke.

Kaos det er en beskrivelse på tankene mine, det er vanskelig og sortere ordene.  Ambivalens i følelsene, vet ikke riktig hva jeg virkelig vil. Gjør og sier motstridene ting av det jeg egentlig ønsker.

Kan du se meg
Drukne i det åpne mørket.
Kan du høre meg i det jeg skriker med stum munn.
Ser du mine armer veive.   Når de er bundet fast på min rygg.
Ser du hvilket forsvar jeg bygger opp.  Mens jeg river alle murer.
Vet du at mine bein går ikke av seg selv, selv om jeg løper.

Meg åtte år.


 

I første klasse

Da jeg var syv år begynnte jeg på skolen, jeg var et positivt barn med mange drømmer, drømte om å bli sykepleier. Det var det året mobbingen startet. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg for det, jeg var et sterkt og følsomt barn. Klarte å ta igjen og si i mot mobberne, og jeg slåss noen ganger med dem. Men mobbingen gikk utrolig mye inn på meg, og jeg ble etterhvert ensom og isolert.

Jeg får ikke barndomen tilbake, kan bare gjøre det beste ut av det utgangspungtet jeg har, sår kan gro.

Det blir arr av dype sår. Fysisk og psykisk.

Nå som jeg har blitt voksen tenker jeg ikke så mye på barndomen. Snakker ikke så mye om den heller, men det preger selvbildet mitt en del. Tenker at jeg ikke er bra nok som jeg er. Har dårlig selvtillit, er aldri fornøyd med meg selv.

Jeg vet jeg er flink til mye og har ressurser, men jeg har det ikke noe godt med meg selv.

På akkuttavdeling.


Nå har jeg pakket, ryddet og vasket leiligheten. Er klar til å flytte, det blir mye bæring og slit. Men det er verdt det, jeg får større leilighet på samme sted.

Har akkurat vært på akkuttavdeling også, grunnet forverring i psykosen. Håper det blir siste gangen jeg blir innlagt. Det var bare ett kort opphold på en uke, var på skjermet hele uka. Jeg husker ikke så mye av de første dagene, ble lagt i belter en gang. Var så urolig og klarte ikke være i ro, ble veldig sliten av meg selv og stemmene. Jeg fikk ikke lov til å sitte stille av stemmene, derfor gjorde jeg sånn at jeg ble lagt i belter sånn at jeg fikk hvile litt, uten at det var jeg som bestemte at jeg lå der.

Jeg fikk hjelpen jeg trengte med sånn nogenlunde ro, det var andre som hadde det tøft på skjermet også, så det blir ikke helt stille.

Men nå går det bedre, er hjemme hos foreldrene mine til jeg flytter på onsdag.

image

Hos legen.


Denne helgen har gått veldig dårlig, med pågang av stemmer og skikkelser. De var skikkelig befalende på at jeg skulle skade meg. Jeg gjorde noen forsøk men jeg klarte å trosse dem i å gjøre noe alvorlig. Vil ikke tilbake der jeg gjorde masse for å gjøre meg selv vondt. Jeg var medisinvegrende og stte meg i mot å ta medisiner, ville ikke slippe inn hjelperne mine i leiligheten, jeg var redd dem. Ble urolig når de ville tvinge meg til å ta medisiner, for det ville ikke stemmene. De kom inn i leiligheten min alikevell og sa at jeg måtte ta medisiner ellers ville de sende meg i en taxi til legevakten alene, hvem vet hva som ville skjedd da. Jeg hadde så mye stemmer at jeg vet ikke hva jeg ville gjort i en taxi. Det kunne vært farlig både for meg selv og andre. Så det endte med at jeg tok medisinene for den kvelden. Jeg var ikke i form dagen etterpå heller, men jeg dro på yoga. Legen på JDPS hadde satt meg på sterke beroligende siden jeg nesten ikke hadde sovet på fire døgn, og sa at jeg måtte ta dem i noen dager.

Jeg hadde ikke fått sprøyten jeg skulle ha på mandag heller, og så var det tirsdag. Jeg klarte så vidt å holde meg samlet, men hjelperne mine mente at jeg måtte til legen. Så jeg dro dit, jeg fikk ikke lov til å si hva som foregikk av stemmene. Jeg sa ikke mye, de fant ut at jeg ikke hadde fått sprøyten min, og at jeg skulle ta den. Dette følte jeg at jeg ikke kunne, de sa igjen at hvis jeg ikke tok den kom politi og hentet meg hjemme. Jeg ble dobbelt så redd, jeg ønsker ikke noe styr og ikke noen akkuttinnleggelse. Så hjemmesykepleieren kom og satte sprøyta. Det fikk jeg bråk for etterpå av stemmene. Jeg hater situasjonen jeg er i nå, med så mye stemmer og så mye medisiner. Jeg ønsker bare å få slippe alt. Komme meg unna. Vekk fra stemmene og legene som velger den enkleste løsningen, de tar ikke fatt i problemene de bare gir meg medisiner.

Det som tar forstanden


Han har fulgt meg lenge, det tok en stund før han fikk navn, men han var der hele tiden. Sammen med de andre skikkelsene og stemmene. Det var når han tok kommandoen at jeg begynnte å skade meg, jeg skadet meg for å få orden på kaoset inni meg, for å gjøre det mer konkret så jeg så hvor det var noe galt. Først noen risp så dypere og dypere. Hvor sterkere kaoset ble hvor dypere ble kuttene. Etterhvert fikk stemmene personlighet, de fikk sine roller. Cato var han som var sjefen over meg. Så skygger som drev meg rundt i rommet, fikk meg til å løpe på veggen så jeg hadde store kuler i pannen. Jeg var mye på skjerming under denne tiden.

Tanker bare flyr får ikke ordentlig tak i dem. De er så difuse så fjerne, husker ikke hva jeg skulle si, det er bare bilder som flyr forbi. Cato som kommanderer sier jeg ikke må det meste. Alt som fremhever meg som  vil meg godt.